 |
ARKITEKTUR
OG ESTETIKK
I
ET HOLISTISK PERSPEKTIV
Arkitektur
og estetikk er nært og uløselig forbundet, et forhold som gjør at alt som
mennesker bygger kan være enten estetisk eller uestetisk. En slik distinksjon
er en generalisering, men den refererer til noe ganske bestemt, som de aller
fleste mennesker har evne til å oppfatte helt uten noen som helst form for
erfaring eller skolering. Evnen til å sanse det estetiske ligger nedfelt i det
å være et menneske, akkurat som mange andre grunnleggende instinkter og
egenskaper mennesker fødes med.
Noen deler
av menneskets energisystem kan via indre organer skille mellom næring og
avfall, dette er blant annet nødvendig for å fungere optimalt fysisk. Andre
deler av energisystemet kan skille mellom estetisk og uestetisk, dette er blant
annet nødvendig for å fungere optimalt sosialt og emosjonelt. De estetiske
sanser kan godt øves ved å heve bevissthetsnivået, på lignende måte som
kroppen kan øves ved å trene den, finstemme sansene, gi den balansert næring
o.l. Denne artikkelen framstiller i korte trekk et helhetlig bilde av menneskets
og naturens energisystem, der det estetiske i utgangspunktet refererer til en
avgrenset og forståelig størrelse. I dette bildet blir sammenhengen mellom
arkitektur og estetikk åpenbar.
Ordet
estetikk er av gresk opprinnelse, men beskriver en ide og en virkelighet som er
meget eldre enn den greske filosofi og kultur. Estetikkbegrepet beskriver et
bestemt nivå av virkeligheten på jorden. Estetikk er en av komponentene i en
treenighet som beskriver hele den sfære mennesket lever i, mellom fødsel og død.
I den akademiske filosofi kalles denne treenigheten tradisjonelt
erkjennelsesteori, estetikk og etikk. Filosofi er ikke et eget fagfelt, det er
bare filo-sofi, kjærlighet til visdom generelt, visdommen om alt som
mennesker kan befatte seg med. Erkjennelsesteori, estetikk og etikk er derfor en
tredelt klassifisering av hele verden, på tre progressive nivåer av det
jordiske energisystem, som arkitekturen og mennesket lever i. Disse nivåene
kalles også læren om det sanne, det skjønne og det gode, i samme sekvens.
Psykologisk sett tilsvarer denne klassifiseringen en tredelt inndeling av
personlighetens energisystem, i motsatt rekkefølge kalt tanke, følelse og
vilje. En identisk tredelt klassifisering av virkeligheten utgjør fundamentet
for en rekke statsforfatninger, med lovgivende, utøvende og dømmende makt, med
frihet, likhet og brorskap, det samme gjelder for mange av jordens store
religioner, med Faderen, Sønnen og Ånden, med Brahma, Vishnu og Shiva, det
gjelder for mange av naturvitenskapenes framstillinger av alminnelige
naturlover, og for en rekke andre velkjente sammenhenger. I holistiske og
esoteriske tradisjoner kalles dette trigonens lov, en universell lovmessighet
som utgjør en grunnstruktur i den jordiske verden, så vel som i menneskets
bevissthet og i den åndelige verden.
Denne
strukturmodellen kan beskrives kort som følger. I bunnen ligger den groveste og
mest primitive del av det jordiske energisystemet, som består av fysisk masse.
Det neste trinn er alle de energistrømmer som organiserer den fysiske massen,
blant annet elektrisitet, magnetisme, lydbølger, lysbølger og alle andre
energiformer som forplantes seg gjennom det fysiske. Dette kalles det eteriske
energifeltet, på samme måte som man tidligere snakket om å sende noe ”over
eteren”, i betydningen å distribuere massemedia gjennom atmosfæren. Det
eteriske energinivået er det som beveger og styrer alt som er fortettet helt
ned til fysisk masse, og utgjør i praksis et prinsipp som de fleste har lært
om på skolen; den fysiske massen oppløses og forgår, men den eteriske
energien som ligger bak er uforgjengelig, og går bare over i en ny form, slik
at de fysiske atomer og molekyler etter hvert gjenoppstår som andre skapninger.
Uten et gjennomstrømmende og organiserende energifelt vil all fysisk masse oppløses,
både mineraler, planter, dyr og mennesker.
Menneskets
eteriske energifelt er organisert i et enormt nettverk av meridianer og
kraftpunkter, som kan registreres blant annet ved å måle kroppens ledningsevne
for strøm. Dette kan utnyttes i mange sammenhenger, for eksempel er det
eterenergien som manipuleres i den tradisjonelle kinesiske akupunktur, der man
helbreder kroppen ved å restrukturere energiflyten langs meridianene, og derved
balanserer kroppens organer. Dette foregår nesten som en elektriker kobler i
sikringsboksen, eller som en arkitekt må sammenføye alle komponenter for at
helheten skal virke og leve. Menneskets eterlegeme er større enn det fysiske
legeme, og går noen centimeter utenfor kroppen. Dette kan registreres ved
fotografering, blant annet ved den gamle Kirlian-teknikken. Jordklodens
utenforliggende eteriske legeme omfatter omtrent det samme feltet som atmosfæren,
som gjør det mulig for mennesker og annet liv å overleve i fysisk form på
overflaten. Dette er jordens ”eter”, klodens skjøre sjikt av livsmuligheter.
Kunnskapen om jordens eterlegeme er grunnlaget for tradisjonell kinesisk
arkitekturanalyse og miljøanalyse, også kalt feng shui, som bygger på helt
presis de samme prinsipper som akupunktur. Dette er en form for etergeografi,
feng shui betyr ”vind og vann”, og illustrerer i det tradisjonelle billedspråk
all formdannende energi som beveger seg i visse strømmer og mønstre.
Etergeografi er også basis for vestlig geomantisk kunnskap, som utgjør den
dypere og tradisjonelt esoteriske del av arkitekturen. Dette var kjent lærdom
for middelalderens og tildels renessansens byggmestre, og i enda større grad i
tidligere kulturer som Egypt og Babylon, men har alltid vært forbeholdt en
liten elite, eller spesielt interesserte.
Jordens
laveste eksistensform er som nevnt konsentrert om fysisk materie, alt som
sorteres under mineralriket. Den nest laveste eksistensform er planteriket,
plantene har i tillegg til fysisk legeme også et eterlegeme, som gir dem
vekstkrefter. Mineralene vokser bare ved å legge til seg nye lag på utsiden,
mens plantene vokser innenfra, deres eterlegeme former den fysiske
organiseringen, oftest i umiskjennelige estetiske former. Jordens store
eterlegeme er på samme vis den overordnede formdanner for all fysisk materie.
Menneskets eterlegeme kalles ofte livslegemet, eller helbredslegemet, fordi det
er dette nivået av energisystemet som opprettholder og harmoniserer det fysiske
liv på jorden. Det gjelder ikke bare menneskets kropp, men på samme måte alt
fysisk som menneskets organiserer og bygger, slik blant annet arkitekter
arbeider med. For at arkitekturen skal bli harmonisk og gi grunnlag for liv og
helse, er det derfor strategisk å kjenne til den eteriske energiens strukturer
og funksjoner. Dette nivået av jordens energisystem består ganske nøyaktig av
det som senere har blitt kalt estetikk. Det estetiske nivået er den
immaterielle energien som står umiddelbart bak alt som er fysisk manifest og
levende, og etter sine strømmer og mønstre med nødvendighet strukturerer den
materielle verden, i tråd med helt alminnelige og naturgitte lovmessigheter. Nær
sagt alle mennesker forstår disse lovmessighetene på instinktivt plan. Høyere
i energisystemet forstår også mange dem på følelsesplan, men de er fremdeles
svakt integrert på tankeplan, blant annet fordi tanken ennå ikke er på langt
nær komplett utviklet i mennesket.
Eterenergien
regulerer alt som er instinktivt, driftsstyrt og som skjer automatisk, uten
inngripen av følelser eller tanker. Planter har liv, men ikke følelser eller
tanker, de bare reagerer på dem. Planterikets liv tilsvarer det som for
mennesket er omtrent som dyp koma. Det neste energinivået er igjen et hakk mer
subtilt, og omfatter følelsenes verden. Dette gjelder alt fra det mest
primitive begjær, til den høyeste nestekjærlige følelse. Skapninger som har
følelsesnivået som den høyeste del av sin organisme, tilhører dyreriket.
Dyrene har i tillegg til fysisk legeme og livslegeme også et følelseslegeme.
Dette kalles i den tradisjonelle esoteriske språkdrakt ”astrallegeme”.
Graden av følelsesorganisering er selvsagt varierende, det kommer an på hvor høyt
organismene kan løfte sin bevissthet i energisystemet, f.eks. om det er et bløtdyr
eller en primat. Evnen til å glede seg over arkitektur eller kunst hører til
de høyere deler av følelsesenergien, som ikke en gang alle mennesker har
arbeidet seg opp til, det er astralnivåets energi som absorberer eternivåets
energi. Prinsippet er det samme som når eterlegemets metabolisme absorberer
fysisk materie, man spiser mat. God arkitektur og byggekunst er derved like
helsebringende som god fysisk næring, og dårlig arkitektur er like skadelig
som dårlig næring eller giftig avfall. Den høyere næringen blir gradvis
viktigere etter som kulturen og menneskeheten utvikler seg ved å løfte sin
bevissthet oppover i livets energisystem. Livsenergien avanserer ved å bli mer
kompleks og subtil, men samtidig blir den også mer sårbar.
Det neste
eksistensnivå over følelsene tilsvarer tanken, som blant annet omfatter evnen
til å innse forholdet mellom årsak og virkning. Bare mennesket har løftet seg
opp hit, alle skapninger som har et tankelegeme i tillegg til følelseslegeme,
livslegeme og fysisk legeme, er mennesker. Det er ikke mye som skiller mennesket
fra de høyest utviklede dyr, i den fysiske organisme mindre enn en håndfull
kromosomer, men den primære bevissthetsforskjellen er individualitet. Mennesker
har en individuell sjel og kan se seg selv som et jeg, i motsetning til
alle dyr, som er gruppesjeler. Dyrene har også bevissthet, men mennesket har selvbevissthet.
Avstanden mellom dyreriket og menneskeriket er ikke så synlig sett ut fra bare
den fysiske organisering, men på et mer subtilt energinivå er den prinsipielt
som en avgrunn. Mange dyr kan kommunisere direkte med mennesker på følelsesplan,
men er nesten tomme på tankeplan. Mennesket kan rasjonalisere verden, sortere
den i begreper og navn og analysere teorier, mens dyrene lever styrt av sine følelser.
Disse kort
viste fire nivåene utgjør jordens manifeste energisystem; materien,
instinktene, følelsene og tanken, og kalles elementenes verden. Vanlige
betegnelser på de fire elementer er jord, vann, luft og ild, i samme rekkefølge.
De fleste kjenner elementene via gresk filosofi, men på samme måte som
estetikkbegrepet er dette deler av atskillig eldre erkjennelser. Jord beskriver
mineralriket og menneskets fysiske legeme, vann beskriver planteriket og
menneskets eterlegeme, luft beskriver dyreriket og menneskets astrallegeme, ild
beskriver menneskeriket og tenkeevnen. Hvert nivå virker organiserende på det
underliggende nivå, ved å fokusere sine mer subtile frekvenser nedover i
systemet. Tanken kan rasjonalisere følelsen, på samme måte som eterenergien
kan organisere den fysiske massen. Hvert nivå må samtidig ernære seg av den
underliggende energiformen for å opprettholdes, ved å løfte bevisstheten
oppover i energisystemet. Dette representerer jordens og menneskets evolusjon.
Disse fire hjørnestener i den jordiske verden kan skjematisk framstilles på en
enkel måte:
|
De
tradisjonelle betegnelser på disse energinivåene i mennesket er følgende:
 |
Selvbevisstheten, eller jeget, er det koordinerende energinivå som tenker bevisst om de lavere nivåer ved å fokusere nedover i systemet. Arkitekten forstår tankemessig det som beveren og fuglene gjør instinktivt, når de bygger demninger og reder. Filosofien om det sanne, det skjønne og det gode kommer fra tankens nivå, og beskriver suksessivt de tre underliggende nivåer.
Erkjennelsesteorien, eller det sanne, er fokusering på den jordiske verdens groveste og mest uforanderlige manifestasjon, den fysiske masse. ”Det sanne” er de ting som ”bare er sånn” i den ”ytre verden”, og menneskets tanke vil forstå det slik inntil det behersker et større bevissthetsregister.
Estetikken, eller det skjønne, er organiseringen av den synlige verden etter naturens alminnelige lovmessigheter, slik det eteriske energinivået former og opprettholder all fysisk masse. Skjønnheten er ikke noe som mennesket føler fram eller konstruerer, det bare oppdager den. Jo mer subtilt bevisstheten utvikles, jo mer av det skjønne kan man innse og eventuelt framstille. Derfor kan Michelangelo med rette si at David allerede var inne i marmorblokken, skulptøren bare hugget ham ut. Å se og framstille harmonisk skjønnhet i en menneskekropp er ikke det vanskeligste, fordi formene og proporsjonene ligger temmelig åpenlyst i naturen, det er blant annet synlig på andre mennesker man har rundt seg. Å forme harmonisk skjønnhet av arkitektur er vanskeligere, fordi formene og proporsjonene ikke alltid er like åpenlyse å se, og man må undersøke naturen grundigere. Den normale måte å kompensere for manglende forståelse på, er å føle seg fram, eller å konstruere byggverk ut fra ulike teorier. Prinsippet er uansett det samme, når eternivåets energi projiseres nedover i den fysiske masse, manifesteres skjønnheten som en sannhet. Det uskjønne, eller den utilstrekkelige forståelse av eternivået, vil på samme måte komme for en dag.
Etikken,
eller det gode, dreier seg om den gode moral. Følelsesnivået gjør det
mulig å falle for fristelser, gjøre gale ting. Eternivået handler bare etter
instinktiv nødvendighet, mens astralnivået handler etter følelsen.
Forståelsen
av energinivåene kommer nødvendigvis ovenfra. Selv om følelsen kan handle
harmonisk eller disharmonisk, er det bare tanken som kan se det gode eller det
onde, og regulere følelsen. Selv om eternivået kan bevege seg harmonisk eller
disharmonisk, er det bare følelsen som kan se det skjønne eller det stygge, og
regulere instinktet. Selv om den fysiske masse er harmonisk eller disharmonisk
ordnet, er det bare eteren som kan se og regulere det sanne eller det usanne,
dvs. om det vil opprettholdes eller falle sammen, påvirke andre organismer
positivt eller negativt, og i siste instans leve eller dø. Når filosofen eller
arkitekturteoretikeren betrakter virkelighetens lavere nivåer, kan det
skjematisk framstilles på samme måte som vist tidligere:
 |
Her ligger nøkkelen til sammenhengen mellom estetikk og arkitektur. Når menneskets erkjennelsesevner, eller utviklingsnivå, gjør det mulig å forstå og selv lage framstillinger av de lavere nivåer, oppstår kunsten og kunstbegrepet. Dette kan prinsipielt betraktes på tre nivåer. Høyest ligger de kunstarter som bare eksisterer i tiden, slik som musikken, sangen og ordet. Deretter kommer de kunstformer som i tillegg også eksisterer i et plan, slik som bildekunsten. Nederst ligger de kunstarter som finnes fullt ut i tre dimensjoner, og fyller det fysiske rommet, slik som arkitektur eller skulptur og installasjoner. Disse kunstformene er også resultatet av energiens projeksjon nedover i livsstrukturen. ”Øverst” og ”nederst” er i denne sammenheng ikke en kvalitativ evaluering, det angir bare hvilket nivå i livssfæren man opererer på. Musikken er i prinsippet tankens projeksjon ned i det astrale, bildekunsten er astralenergiens projeksjon ut i eteren, og arkitekturen er eterenergiens projeksjon ut i den fysiske verden. Musikken og ordet lages ut fra (en viss mengde) kunnskap. Bilder kan lages ut fra ren følelse. Arkitektur kan lages ut fra rent instinkt, for eksempel slik beveren og fuglene gjør. Kunstens verden kan beskrives forenklet i det samme skjemaet:
 |
Menneskets
spede tankeutvikling skaper et ønske om å forstå kunsten. Avstanden
mellom den som tenker og den som sanser instinktivt, uttrykkes godt i det
klassiske uttrykket: ”Jeg forstår meg ikke på kunst, men jeg vet hva jeg
liker”. Kulturens bevissthetsnivå gjør det ønskelig at arkitekten ikke bare
har instinktet, eller talentet, men også vet hva han gjør. Det holder ikke at
byggverket bare står oppreist, det skal også være estetisk, og det skal være
en kanal for gode verdier. Arkitekten må på bunnen være konstruktør, men også
lege, for å forstå hvordan byggverket påvirker menneskets organer og
funksjoner. Dernest må han også være den følsomme estetiker, og gå inn i
stemningen som kan gi dette en harmonisk form. På toppen må han også være en
moralbevisst sosiolog og psykolog, som kan lage rammen om det gode liv for hver
enkelt og alle sammen. Sannelig en utfordrende jobb.
Når
bevisstheten om dette skal løftes fra talentet til forståelsen, oppstår
arkitekturteori. Dette feltet er ofte, og med god grunn, konsentrert om
estetikk. Det er nettopp det estetiske nivået som organiserer den fysiske
virkelighetens verden, den byggede kultur. For å virkelig forstå en iboende
egenskap, for eksempel et arkitektonisk talent, må man først gi slipp på
instinktets automatikk, for å gjenvinne ferdigheten på tankeplan. Det innebærer
at de uskolerte kan ha en sikrere bedømmelsesevne enn eleven som ennå ikke er
ferdig på skolen. Legfolk kan ofte på et øyeblikk skille estetisk fra
uestetisk, og for eksempel avkle arkitekters innfall, men de blir lett avfeiet
eller manipulert bort så lenge de ikke har noen tankemessig begrunnelse.
Mye av den
gamle forståelse av naturlover, proporsjoner og harmonikk er ikke på langt nær
gjenvunnet eller reintegrert med tanken, det gjelder ikke minst i arkitekturens
verden. Høyere kunstarter, som i utgangspunktet befinner seg nærmere nåtidens
bevissthetsfokus, blir derimot straks avslørt som disharmoniske dersom de
mangler visse mønstre. Falsk musikk blir raskt uutholdelig, og bokstaver eller
ord uten sammenheng blir meningsløse. Små porsjoner av dette kan være
interessant eksperimentering, men overdose blir destruktivt og livløst. For
fuglen og beveren vil disharmonisk arkitektur bli like destruktiv og livløs,
deres instinkter kan bare ikke bygge dårlig proporsjonerte eller
feildimensjonerte reder og demninger (selv om presisjon og kvalitet varierer).
Et av de mest kjente prinsipper, det gylne snitt, går igjen overalt i naturen,
i sneglehus, i bladers og greners innbyrdes forhold osv. osv., men ingen av
konstruktørene har noen gang tenkt på det. De former for geometri, aritmetikk
og tallforhold m.m. det her er tale om, kan grovt sorteres under de geomantiske
vitenskaper, som i stor grad også er primærkilder for jordens arkitektoniske
mesterstykker, slike som pyramider og katedraler. Dette fagfeltet kan etter nåtidens
akademiske standard regnes som noe svevende, lite empirisk og i beste fall
pseudovitenskapelig. Tenkningen er holistisk og glir vanskelig inn i en
sektorisert akademisk verden, det blir raskt for omfattende og vanskelig.
Inntil tankens nivå er tilstrekkelig etablert i bevisstheten, vil bygging av arkitektur i harmoni med naturlige lovmessigheter lett føles som om man bare følger noen regler. Virkelighetens rammebetingelser kan oppleves som begrensninger istedenfor muligheter, og det er fristende å forandre kartet så lenge man ikke ser hele naturen. Når den individuelle tanken kan forstå bakgrunnen for ”reglene”, og selv erkjenne at det på alle plan finnes en prinsipiell forskjell mellom harmonisk og disharmonisk, mellom livgivende og dødt, og at naturlovene er de samme i det store som i det små, da kan alle gjøre av fri vilje det de tidligere gjorde av frykt for konsekvenser. Inntil man kommer hit, vil teorier omkring estetikk og arkitektur være mer av søkende enn av klargjørende karakter, og naturlig få mange innslag av sjonglering med eksperimenterende og konstruerte begreper, som steg på veien mot en mer helhetlig forståelse. Debatter om estetikk vil være fokusert på følelsesplan, slik som de fleste andre ting i samfunnet, der det finnes meninger, synsing og mange ubevisste og vikarierende motivasjonsfaktorer. Estetikkegrepets innhold blir flyktig, det er der, men har knapt forlatt tungen før det har skiftet retning, fordi hovedinnholdet er følelse. Arkitektur i praksis er mye preget av trender, tradisjoner, periodiske eller lokale impulser, nye materialers og dataprogrammers muligheter, redskapenes begrensning. Dette er sannsynligvis naturlige trinn på veien mot en mer universell estetikk, alle må finne sannheten i seg selv.
Eskild Bakken