|
|
HELHETLIG PLAN MED GEOGRAFISK INNFALLSVINKEL
Denne
artikkelen er en kort presentasjon av hvordan geografi kan brukes som premisser
i planprosessen, og gi en interessant innfallsvinkel til harmoniske
bygningsplaner.
Helhetlige systemer for plan, form eller proporsjon er meget
gamle ideer som har vært kjent for arkitekter i alle kulturer, dette kan spores
fra førhistorisk tid og fram til i dag. Hensikten med slike teorier har nesten
alltid vært å anvende en form for naturlig harmoni som forener universelle og
menneskelige prinsipper, for å kunne planlegge arkitektur på allmenne
premisser. Systemene samles gjerne under paraplybetegnelsen geomantikk,
et vitenskapelig begrep som innbefatter et nokså holistisk virkelighetsbilde.
Geomantiske systemer har rimelig nok hatt tidsmessige og kulturbetingende
metoder, med forskjellige kvaliteter. I vesten er denne vitenskapen kanskje mest
kjent i form av ”hellig geometri”, i den asiatiske sfære som Feng Shui, i
den arabiske og til dels afrikanske verden som det spesielle systemet Raml, og i
den indiske kultur under navnet Vastu. Hver av disse kulturområdene omfatter i
dag 1 – 1½ milliard mennesker.
Hovedideen er som regel at mennesket er en miniatyr eller en
gjenspeiling av naturen, jorden og kosmos. Psykisk og fysisk manifestasjon av
mennesket har samme struktur som miljøet omkring, livet er sammensatt etter
samme plan både i stor og liten skala. Menneskeorganismen korresponderer derfor
med sine omgivelser på helt spesifikke måter. Dette er gamle og tradisjonelle
forestillinger kjent både fra ordtak a la ”som foroven, så forneden”, og
fra religiøst pregede utsagn om at mennesket er skapt i Guds bilde.
Arkitektenes varianter av dette har blant annet vært å forbinde visse
tankeformer, følelser og fysiske organer med bestemte farger, former og
materialer. Slike teorier kjennes fra mange fagretninger, som spenner fra
psykologi via fysikk til kunsten. I denne artikkelen settes søkelyset på en
overordnet forbindelse mellom miljø og alminnelige livsfunksjoner;
bygningsplanens geografiske retninger og soner!
Retnings- og soneplanlegging etter tradisjonelle mønstre er
kjent for arkitekter og husbyggere i alle kulturer, og har gjennom tidene blitt
fulgt på en relativt regelbundet måte. Norsk bygningshistorie har mange
eksempler på dette. Hus fra bronsealder, jernalder og middelalder var
planmessig temmelig standardiserte, de samme soner var omtrent på samme plass i
hver bygning. At standardisering også er forbundet med geografisk orientering,
har tradisjonelt kommet mest fram i monumentalbygg. Templer, kirker og palasser
har ikke bare hatt en regelmessig planstruktur, men også et nokså rigid
forhold til himmelretninger. For eksempel har kristne kirker nesten alltid
hoveddøren i vest og koret i øst, slik at inngangen blir en prosesjon østover
gjennom ulike soner, og brukerne (menigheten) sitter vendt i denne
himmelretningen. Etter at religion og vitenskap begynte å skille lag for noen
tusen år siden har bakgrunnen for disse tingene blitt utvannet og delvis glemt,
vitenskapene har ikke midler til å ”bevise” hvorfor det skulle være slik,
og religionenes tradisjoner har ofte blitt redusert til dogmer med tapt innhold.
Et eksempel på dette er Bibelens utsagn om at Kristus skal gjenoppstå fra øst,
som ofte leder til en tro på at det er derfor menigheten i kirkene plasseres i
denne retningen. Tilsvarende at kristne gravlegges på ryggen med hodet vestover
for at de skal kunne se den gjenoppstandne når han kommer østfra. Men skal man
tro de geomantiske systemer, for eksempel den hellige geometri som mange av
katedralene en gang ble bygget ut fra, er den reelle sammenheng både enklere og
mer universell: Alle nye ting kommer østfra, enten det er fødsel,
gjenoppstandelse eller annet. Morgenen, lyset og all vekst starter fra østlig
retning.
At solen kommer fra øst og beveger seg vestover gjennom
dagen, er jo en alminnelig erkjennelse som også vanlige husbyggere som regel ønsker
å tilpasse seg. Profan arkitektur i småskala har alltid hatt blikk for
geografiske retninger, men må oftere ta hensyn til tilgjengelige tomter,
eksisterende bebyggelse samt offentlige lover og regler som ikke alltid
tilgodeser slike hensyn. Men typepregede gamle bygningsplaner kan skjule
erkjennelse opparbeidet gjennom årtusener, ofte detaljert kunnskap om
himmelretningenes innflytelse på bygningens enkelte soner, rom og funksjoner.
Et av de mest instinktive tendenser når man bygger er å
vende huset mot sør. Dette har ligget nærmest som en refleks i ryggmargen i
den nordlige halvkules kulturer, særlig i kjølige og nordlige strøk. Det er
jo logisk nok, men her stopper ofte magefølelsen, og tradisjonen eller
arkitektens ideer tar over. Men man kan også fortsette langs naturens sti og
benytte et helhetlig system over alle retninger, og et nærmere blikk på
geomantiske planstrukturer viser at de i en viss forstand nettopp er detaljkart
over ”magefølelsen”.
Blant de store geomantiske systemer er feng shui det mest
komplett overlevende i dag, og under økende utbredelse. Denne artikkelen skal
bare kort demonstrere et hovedprinsipp i klassisk feng shui planstruktur, men
dette har store fellestrekk andre kjente geomantiske systemer, og gir uttrykk
for en viss felleskulturell forståelse av hvordan en bygningsplan kan formidle
sammenheng mellom omgivelser og menneske. Blant annet kommer det tydelig fram
hvordan østsoner er tilknyttet fødsel og vekst, som nevnt ovenfor. En feng
shui soneplan ut fra geografiske himmelretninger settes opp som 8 standardsoner
pluss sentrum. Dette omfatter de fire kardinalretninger nord, sør, øst og
vest, samt de mellomliggende soner sørvest, nordvest, nordøst og sørøst.
Soneplanen følger et syklisk mønster, den er et skjematisk kart over døgnets,
årets og livets rytme, og den representerer samtidig menneskets funksjoner og
egenskaper gjennom dagen, årstidene og livsløpet (analogi mellom stor og liten
skala). Planen er også et standardskjema for tradisjonell kinesisk medisin,
sonene viser ganske detaljert de indre organers plassering og funksjoner når
planen legges direkte oppå kroppen. Denne direkte sammenhengen demonstrerer
ganske elegant hvordan menneske og natur er levende organismer med analoge
energisystemer. Oppsettet er orientert som tradisjonelle kinesiske kompass, med
syd vendt oppover, nord vendt nedover, øst til venstre og vest til høyre. Øst
symboliserer soloppgang, morgenen og vårens årstid, syd symboliserer den
solfylte dag og sommeren, mens vest viser til kvelden og høsten, og nord står
for natten og vinteren. Dette tilsvarer samtidig en livssyklus, der øst
symboliserer barndom og oppvekst, syd symboliserer voksen alder og personlig
manifestasjon, mens vest viser til alderdommen og nord står for den åndelige
verden. Derfor vil en bygnings østsoner ha betydning for funksjoner som er
viktige for barn, igangsettelse, vekst, identitetsdannelse o.l., sydsoner
innvirker på utstråling, anerkjennelse og livets blomstring, vestsoner er
viktige for innhøsting, livets produkter og erfaringer, mens nordsoner er
relatert til åndelighet og dypere orientering av livsretningen. Figurene
nedenfor gir en tematisk oversikt over standardsonenes egenskaper.
|
|
|
|
Denne teorien om naturlige sonefunksjoner er laget
for å være praktisk og logisk. Den kan legges direkte oppå husplanen
(orientert i korrekt himmelretning), slik at man kan tilpasse de enkelte rom og
innredningsvalg etter hvilke egenskaper og funksjoner som naturlig havner i
sonene. Dette gjenspeiler en forestilling om virkeligheten som et levende og
syklisk energisystem. Mennesket lever selv midt i verdensorganismen, og det
antas at alt man bygger eller lager nødvendigvis følger det samme mønster,
enten man vil eller ikke. Det er ikke en deterministisk forestilling, bare en
skisse over den frie viljes rammebetingelser. Feng shui og andre geomantiske
tradisjoner kan gjerne betraktes som en form for dybdeøkologi, det dreier seg
mye om kretsløp, energiøkonomi og livsløpstenkning, på et dypere plan. Magefølelsen
kan igjen gi et enkelt eksempel på hvor treffende det er: -Man legger helst
ikke soverommet i sør, der er det for varmt, og det passer bedre med stue eller
oppholdsrom i dagslyset her. Nord er ofte mer egnet for hvile og soverom, en kjøligere
og mørkere del av bygningen. Slike instinktive preferanser kan leses ganske
detaljert ut av standardplanen. Men planen gir også andre detaljer, og viser
fordelaktige og uheldige soner for nær sagt alle typer funksjoner og rom. Lagt
oppå en bygningsplan kan soneskjemaets informasjon brukes på tre hovedområder:
-Bygningsform. En helhetlig eller symmetrisk
geometri vil lettest kunne tilgodese alle soner. Ulikevekt eller asymmetri i
bygningsformen kan enten styrke eller svekke bestemte soner og dermed deres
potensielle egenskaper for mennesker som bor eller arbeider i bygningen. For
eksempel antas det at en harmonisk forstørrelse i sør vil forsterke
suksesspotensiale, anerkjennelse og karisma (men også gi fare for
hjerte-karsykdommer eller stress), mens en uavklart geometri eller et innhakk i
bygningskroppens nordsone vil svekke den langsiktige karrierevei, indre ro og åndelige
bevissthet (for eksempel som tilpasningsvansker og søvnproblemer). Se mer
detaljer ut fra stikkordene på planskjemaet.
-Romdisponering. Dette virker på tilsvarende
måte som ovenfor. Østlig og sørøstlig sone er perfekt for atelier, verksted
eller kontor i en startfase av virksomhet og karriere, mens en professor eller
bedriftsleder formodentlig vil ha et mer effektivt kontor i nordvest. Plasserer
man i stedet toaletter og kott i øst og sørøst, kan det bli vanskelig å
komme i gang med jobb, hobby og småbarnsfamilie. Lagerrom og andre stagnerende
funksjoner i nordvest vil kunne oppløse respekt og tillit, eller man kan
oppleve mangel på veiledere og støttespillere.
-Interiør. Former, farger og materialer
regnes også som deler av et felles energisystem, og feng shui sorterer dette i
primærgrupper på en plausibel måte som harmonerer elegant med kompasskjemaet
over soner og rom. En egen fargelære er et av momentene som hører til, den er
ikke er mindre treffende enn moderne fysikk, og ikke mindre raffinert enn
Goethes fargelære. Dessuten er systemet enkelt i bruk, og benyttes blant annet
i terapi innenfor klassisk kinesisk medisin.
Alt ovenstående er skjematiske eksempler på en holistisk vitenskap, og representerer ideer som stadig mer tvinger seg gjennom i moderne kulturer som ofte undres hvorfor de befinner seg midt i mange selvskapte problemer. Et av de påfallende momenter med geomantiske tradisjoner er at de er både komplekse og enkle på samme tid. Det demonstreres sammenhenger mellom menneske og miljø, mellom natur og arkitektur, som moderne psykologi og naturvitenskap synes å være i ferd med å gjenoppdage. Det er ikke usannsynlig at den daglige arkitektpraksis og generelle arkitektutdanning kunne ha nyttiggjort seg innspill fra dette feltet, hva med kurs eller noe input på pensum? Man ville i så fall ha vært i godt selskap, geomantisk arkitekturteori har alltid vært et redskap for store byggmestre og arkitekter.
Eskild N. Bakken
